Archive for December, 2017

Tayap

December 29th, 2017

Géolocalisation sur la carte : Région du Centre (Cameroun)

Géolocalisation sur la carte : Cameroun

Géolocalisation sur la carte : Cameroun

Tayap est un petit village situé dans la région du Centre du Cameroun entre la capitale du pays, Yaoundé (86 km), et Douala (164 km). Le village de Tayap dépend du département du Nyong-et-Kellé et de l’arrondissement de Ngog-Mapubi.

Situé dans la zone Nord-Ouest de la forêt du Bassin du Congo, deuxième massif forestier tropical du monde après la Forêt amazonienne, le village de Tayap subit les dommages de la déforestation au Cameroun causée par différents facteurs tels que l’augmentation du taux de croissance de la population, le développement de l’exploitation forestière, la collecte du bois de feu et la pratique de l’agriculture sur brûlis.

Depuis 2011, Tayap est le théâtre d’un programme pilote d’agro-écologie et d’éco-tourisme visant à protéger la biodiversité de ses terres et à développer des activités génératrices de revenus pour ses habitants.

Le village de Tayap est localisé à 3°49°2.067’’N et 10°54’5.106’’E. Tayap est limitrophe avec les villages Omog et Mamb au nord, Mamb Kelle et Song Mpeck à l’Ouest, Lamal-Pouguè à l’Est et Nlep be et Ngong au Sud.

Le village de Tayap est situé à 86 km de Yaoundé (à 12 km de Boumnyébel sur la route nationale no 3 Douala-Yaoundé) et s’étire le long d’une piste de brousse d’une dizaine de kilomètres rejoignant la voie rapide Douala-Yaoundé. Tayap est relié à la nationale N°3 Douala-Yaoundé par une piste rarement entretenue, ce qui rend difficiles les déplacements en saison pluvieuse. L’entrée du village de Tayap se trouve au niveau du village d’Omog sur la route nationale no 3. Le village de Tayap est situé à une distance de 6 kilomètres de Omog.

Tayap bénéficie d’un climat humide de type équatorial à quatre saisons : deux saisons sèches et deux saisons pluvieuses. La grande saison des pluies a lieu entre août et octobre, et la petite saison des pluies de mars à mai. La grande saison sèche a lieu de novembre à février et la petite saison sèche en juin-juillet. La station météorologique la plus proche est celle d’Eséka à environ 20 km au Sud-Ouest de Tayap. La température moyenne annuelle est de 25°C. La pluviométrie varie entre 1 500 et 2 500 mm de pluie par an.

Le village de Tayap se caractérise par une altitude moyenne d’environ 350 mètres et par des collines aux versants abrupts. Le village de Tayap présente un sous-sol riche en roche siliceuse (quartzite) et en roches magmatiques telle que les pyroxénites et les micaschistes.

Tayap est riche en sites spéléologiques. Sur sa colline de plus de 544 mètres d’altitude, se trouvent des grottes ou rochers ayant subi des déformations physiques et formant une succession d’étages décalés. L’une de ces grottes abrite des nids de Picatharte chauve, oiseau menacé d’extinction. L’un des rochers, de forme triangulaire, constitue un véritable abri sur une hauteur de plus de 100 mètres et a servi de refuge aux nationalistes camerounais lors de la lutte pour l’indépendance du Cameroun.

Tayap est situé dans la zone Nord-Ouest de la Forêt du Bassin du Congo. La végétation est essentiellement forestière. Deux types de forêt coexistent : la forêt primaire rencontrée au sommet des collines, et la forêt secondaire qui résulte de la destruction des forêts primaires pour l’agriculture ou pour l’exploitation forestière. La forêt du bassin du Congo subit les dommages de la déforestation sur des zones très ciblées. En une quinzaine d’années, 1500 hectares de forêts ont été détruites dans le village de Tayap. Cette déforestation s’explique tout d’abord par le développement important de l’exploitation forestière, alternative économique trouvée par le Cameroun pour pallier la baisse du prix du cacao et du café running belts for marathons, ses principales ressources en 1990, mais aussi par la pratique de la culture sur brûlis, courante dans les zones forestières intertropicales. Elle est aussi causée localement par l’agriculture itinérante sur brûlis. Le taux annuel de déforestation au Cameroun varie entre 0,5 et 1,2 pour cent par an. En termes absolus, les estimations de la déforestation annuelle varient entre 80 000 et 200 000 hectares. Le village de Tayap compterait actuellement encore 1 400 ha de forêt jusqu’à 1&nbsp the tenderizer store;200 mètres d’altitude, soit environ 30 % de sa superficie. Elle subsiste essentiellement au sommet des collines.

Au lendemain de la Seconde Guerre mondiale, le Cameroun est placé sous la tutelle de la France et de l’Angleterre et obtient, comme le Togo, le statut de territoire associé dans l’union française. À partir des années 1940 et 1950, l’Union des Populations du Cameroun (UPC), mouvement de libération national porté par Ruben Um Nyobé, joue un rôle central dans la marche vers l’Indépendance du Cameroun. En 1955, à la suite de violences entraînant la mort de nombreux Camerounais, l’UPC est dissout et ses dirigeants entrent dans la résistance. Le territoire de Tayap fait partie des bastions de la résistance nationaliste en pays Bassa menée par Ruben Um Nyobé. D’après l’historien du post-colonialisme Achille Mbembe, le village d’Omog comptait depuis 1956 une quinzaine de ses paysans engagé dans la résistance en brousse.

Tayap est une chefferie de troisième degré. Au Cameroun, les chefferies traditionnelles sont un échelon de l’organisation administrative. Les chefferies étaient des micro-États avant la colonisation, et peuvent être du premier, deuxième ou troisième degré selon leur importance territoriale ou historique. Le dernier chef en date du village, Germain Yogo François est décédé le 17 juin 2008. Depuis, le village est resté sans chef. Une élection transparente doit être organisée par l’administration camerounaise pour pourvoir le village d’un chef de village démocratiquement élu. Le fonctionnement, la gestion et le développement du village sont actuellement impulsés par l’Association des ressortissants des villages d’Omog et de Tayap (AROTAD).

Deux partis coexistent dans le village : l’Union des Populations du Cameroun (UPC) et le Rassemblement Démocratique du Peuple Camerounais (RDPC). Lors des dernières élections couplées législatives et municipales qui se sont déroulées au Cameroun le 30 septembre 2013, l’UPC a obtenu 32 % des suffrages contre 68 % pour le RDPC.

Tayap comptait 254 habitants (57 ménages) dont 132 hommes (52 %) et 122 femmes (48 %) lors du dernier recensement de 2005. La population de Tayap représente 2,5 % de la population de la commune de Ngog Mapubi. La population est majoritairement jeune et constituée pour l’essentiel de Bassa, clan des Ndog Tindi, à laquelle s’ajoute une minorité (8 %) constituée d’une vingtaine d’autres tribus du Cameroun (Bamenda, Bamiléké, Haoussa, Béti). Elle est répartie le long des routes et des pistes en une multitude de hameaux. Ces derniers sont distants les uns des autres de 0,5 à 2 km. Tayap centre et Libolo constituent les deux regroupements principaux. L’ensemble du village compte une soixantaine de maisons.

Tayap ne possède aucun établissement de santé. Le centre de santé le plus proche se trouve à Boumnyebel, à 12 km de Tayap. L’hôpital le plus proche est à Yaoundé (86 km de Tayap).

Le village de Tayap est alimenté en eau potable par trois puits ou forages desservis par une pompe manuelle à levier. L’eau est ensuite acheminée par seaux ou jerricans jusqu’aux sites d’utilisation. Le village de Tayap n’est pas électrifié malgré la présence d’une ligne haute tension au niveau du village d’Omog. L’absence d’électricité constitue une entrave importante au développement de Tayap. Les vents très faibles ne leur permettent pas de retenir la solution éolienne. D’autre part, il n’existe pas de rivière à potentiel hydroélectrique proche du village (excepté à 8 km environ, accessible uniquement par un sentier de brousse).

En 2003, Tayap se dote d’une école primaire construite par les populations locales. Cette école accueille 34 élèves à partir de six ans pour sa première année de fonctionnement, et 75 depuis 2010. L’école est située à mi-chemin (1,5 km environ) des hameaux de Libolo et Tayap. En avril 2006, le gouvernement camerounais a accordé deux salles de classes supplémentaires portant à quatre salles de classe l’école publique de Tayap. Chaque classe regroupe deux niveaux de façon à assurer les six niveaux de l’école primaire. Après le cycle primaire, les élèves du village continuent leur scolarité dans les collèges d’enseignement secondaire (CES) de Lamal-Pougoue ou de Mamb.

La population de Tayap est majoritairement chrétienne, de confessions catholique et protestante. Deux lieux de culte existent au village : l’église presbytérienne camerounaise et l’église catholique.

La population de Tayap reste attachée à quatre éléments de sa culture :

Bâtons de manioc

Poisson braisé

Chocolat

Vin de palme

En 2013, la population active s’élevait à 179 personnes. L’essentiel des emplois du village relève de l’agriculture.

L’agriculture est la principale source de revenus du village de Tayap. Les populations y pratiquent également le commerce des produits forestiers non ligneux. L’activité économique se concentre sur l’agriculture avec des cultures de rente (cacao et palmier à huile), les cultures vivrières (bananier plantain, manioc, macabo, taro, arachide, banane douce), fruitières (safou, mangue, citron, orange, pamplemousse water glass, papaye, noix de kola) et maraîchères (piment, légumes). Le commerce de ces produits agricoles est pratiqué à Boumnyebel et à Yaoundé.

Cola de brousse

Cola de brousse

Oranges

Cacao

Champ de macabo

Myrianthus arboreus

Les populations de Tayap pratiquent aussi le petit élevage, la pêche et la chasse. Tayap dispose de 6 unités de pressage d’huile de palme et d’une microfinance solidaire. Avec la construction de deux écolodges et la valorisation de maisons d’hôtes existantes, une offre d’éco-tourisme est en train de s’implanter comme activité de revenus complémentaire dans le village. L’exploitation forestière illégale fait également partie des moyens de subsistance de certains habitants du village.

Depuis 2011, Tayap est le théâtre d’un programme pilote de développement d’agro-écologie et d’éco-tourisme visant à lutter contre la déforestation, à protéger la biodiversité des terres du village et à développer des activités génératrices de revenus pour ses habitants. Ce programme intitulé Les Vergers Ecologiques de Tayap reçoit en 2011 le prix SEED décerné par l’initiative SEED (Supporting Entrepreneurs for Environment and Development), partenariat mondial en faveur du développement durable créé en 2002 par le PNUE, le PNUD et l’UICN au sommet mondial sur le développement durable à Johannesbourg.

Entre 2014 et 2015, le programme a permis de restaurer 110 hectares de forêt, d’organiser 3 classes vertes accueillant des enfants de la localité et de créer quelques emplois verts pour les jeunes. Sur place, deux écogîtes permettent d’accueillir les touristes dans le but de développer l’offre éco-touristique comme ressource alternative de revenus pour les habitants. Un fond rotatif de 1 000 000 FCFA a également été mis en place par la communauté avec le soutien du SGP/GEF du PNUD afin d’octroyer des microcrédits aux femmes, finançant ainsi des initiatives entrepreneuriales. Une série de bandes dessinées qui présentent l’aventure du développement de Tayap et la problématique des villages africains face à la déforestation et à la pratique de la culture sur brûlis a été également créée dans le cadre du programme.

En 2015, l’AFD (Agence française de développement) et le CIRAD (Centre de coopération internationale en recherche agronomique pour le Développement) ont décerné le Prix « Challenge Climat Agriculture et Forêts », Atténuation du dérèglement climatique en agriculture et élevage aux Vergers écologiques de Tayap. En 2016, ” ISTF Innovation Prize ” de Yale University est décerné au projet. En 2016, la démarche est à l’origine d’un concours national d’écriture d’articles Wikipedia sur les villages du Cameroun.

Tayap est situé à environ une heure de Yaoundé et deux heures de Douala, en passant par la route nationale qui les lie. Le tracé du réseau ferroviaire Douala-Yaoundé ne dessert pas le village de Tayap.

Sur les autres projets Wikimedia :

Sør-Gjæslingan

December 29th, 2017

Koordinater:

Sør-Gjæslingan er et fraflyttet fiskevær i Vikna i Nord-Trøndelag som nå er et vernet kulturmiljø med turistnæring. Området omfatter en samling av cirka 80 øyer, holmer og skjær og ligger ytterst i Foldafjorden. De mest kjente øyene er Heimværet, Flatholmen, Kalholmen, Nakken, Sæternesholmen, Sørenskjær, Lyngnesholmen og Store- og Lille Langøy.

Sør-Gjæslingan var kjent som fiskevær mange hundre år tilbake i tid. Steinalderfunn i området kan tyde på at været ble bosatt svært tidlig. Fra koppskattetellingen i 1645 fins tre navngitte oppsittere, men det er først i 1720-årene at opplysningene om befolkning på Gjæslingan begynner å bli sikre. Selv om det frem til 1900-tallet var få oppsittere på Sør-Gjæslingan, huset været ofte så mange som 400 båter. Fra århundreskiftet kom mange flere fastboende til været, hovedsakelig fiskere som kjøpte rorbuer eller bygde hus for å bosette seg der. På det meste kunne opptill 1200 fiskebåter med ca. 5000 man og 150 handelsfartøy være samlet på været.

Fiskeværet var prisgitt variasjonene i innsiget av fisk, og disse variasjonene påvirket bebyggelsen på fiskeværet. I perioden 1855-1935 ble det satt opp 99 rorbuer på været, og byggeaktiviteten sammenfaller nøye med år det var store innsig av skrei. Værets storhetstid var mellom 1908 og 1913, og en kunne fiske opptil to millioner skrei på en sesong. I denne perioden var det om lag 4000 fiskere på Sør-Gjæslingan hvert år.

1931 var det siste storåret på Sør-Gjæslingan med godt fiske. Deretter avtok innsiget av skrei, og førte til at det nesten ikke ble oppført noen nye rorbuer i været glass bottles for water storage. I tillegg hadde flere av fiskerene nå tilgang på dekksbåter som gjorde det mulig å overnatte ombord. Den siste boligbyggingen på Sør-Gjæslingan foregikk under andre verdenskrig.

Fra og med 2. verdenskrig og frem til 1970-tallet, var skreifisket ved Gjæslingan dårlig. Selv om fisket var dårlig, fikk været elektrisitet med kabel fra fastlandet i 1969. Denne betydelige investeringen ble foretatt fordi kommunen og de fastboende vurderte fiskeværet som et livskraftig samfunn. Været hadde modernisert seg, med postkontor, butikk, skole, fiskemottak og regelmessig ruteforbindelse med fastlandet. Men i likhet med andre øysamfunn langs kysten var Sør-Gjæslingan et offer for sentraliseringstendensene som økte i samfunnet på tiden.

Sør-Gjæslingan fikk sin siste væreier i 1969, Petter Kjøllberg. Nedgangen i folketallet hadde til da vært forbausende lite, og Vikna kommune var svært interessert i at fiskemottaket på Sør-Gjæslingan skulle drives videre. Kommunen stilte økonomiske garantier, samt at væreieren fikk støtte fra Distriktenes Utbyggingsfond. Til tross for dette kom de første søknadene om fraflytting like etter 1970. Vikna kommune var negative til å behandle disse, og først i 1975 da væreieren også kom med søknad, ble de innvilget. I de to påfølgende årene oppløses hele øysamfunnet. I 1978 gikk væreieren konkurs, og året etter legger Namsos trafikkselskap ned den faste båtruten til fiskeværet.

Prosessen med å få til et vernetiltak for Sør-Gjæslingan startet i 1977 i regi av Jens Lie-Gjeseth, tidligere formann i Kulturvernutvalget, et underutvalg av fylkeskulturstyret. Lie-Gjeseth kalte Sør-Gjæslingan “kystens Røros”, og var ikke i tvil om at været var viktig å prioritere for fremtidig vern. Med fylkeskonservator Kolbein Dahle ble det foretatt en befaring den 11. oktober 1976, og etter befaringen uttalte fylkeskonservatoren «Vi kan ikkje la ein slik framtidsressurs forfalle … Det er snarere et spørsmål om vi har råd til å la det forfalle enn om vi har råd til å verne det!».

Etter at værets daværende eier, Petter Kjelleberg, gikk konkurs, kom samarbeidsutvalget for verneplan for Sør-Gjæslingan med en anmodning til formannskapet i Vikna kommune om at kommunen måtte engasjere seg i kjøp av været. Etter en tid med forhandlinger med daværende eier, ble finansieringen til slutt ordnet på våren 1979, og været ble solgt til Vikna kommune for 750 000 kroner. Nord-Trøndelag fylkeskommune bidro med 75 000 kroner via tilskudd til Woxengs samlinger, Miljøverndepartementet bidro med 250 000 kroner ved å kjøpe de ubebodde øyene, og resten ble dekket av kommunen.

Først på 1980-tallet ble det iverksatt praktisk arbeid med å verne området, i form av restaurering og vedlikehold. I motsetning til vanlig tankegang på tiden, ble bygningsmiljøene bevart på Sør-Gjæslingan fremfor å flytte de til bygdetun eller friluftsmuseer. Målsetningen var å bevare bruken av bygningene nært til det de opprinnelig var brukt til, og rorbuene ble benyttet til overnatting av turister og skoleelever i sommerhalvåret.

Kystmuseet i Nord-Trøndelag utførte fra overtakelsen i 1979 og til 2002 betydelig restaureringsarbeid på de 22 bygningene som nå er i offentlig eie. Dette arbeidet ble hovedsakelig finansiert igjennom ulike offentlige sysselsettingstiltak. Samtidig utførte også eierene av de private husene et omfattende vedlikeholdsarbeid på sine hus. Etter hvert som bygningsmassen ble satt i stand, åpnet det seg nye muligheter for turistnæring på været.

Statens overgang til frihandelspolitikk førte raskt til at Sør-Gjæslingan kom på private hender. Oppkjøp av fiskevær ble sett på som en sikker pengeplassering, og i perioden 1728-1869 skiftet været eier tolv ganger. Været ble til slutt kjøpt av Anthon Martinus Brandtzæg i 1869, og forble i familiens eie frem til 1969.

Det er hurtigbåtforbindelse til Namsos med Namdalingen via Seierstad på Jøa thermos sports. Fiskeværet var i tidligere tider et av de største fiskeværene sør for Lofoten. Sør-Gjæslingan er fredet som kulturmiljø etter kulturminnelovens § 20.

Woxengs samlinger og Vikna kommune forvalter de fleste historisk viktige bygningene, det vil si rorbuer, væreierbolig, noen naust, fiskemottak, salteri, Fiskarheimen og annet. Rorbuene blir leid ut til turister i turistsesongen. Fiskeværet har en fast vedlikeholdsmann, og den frivillige organisasjonen Sør-Gjæslingans venner hjelper til med oppussingen. Gjæslingan Velforening, Havbåra, er ei forening med oppsittere (eiere av rorbuer og hus) og andre interesserte som har som formål å ta vare på foreningslivet gjennom ulike arrangementer i Sør-Gjæslingan.

På begynnelsen av 1900-tallet var Sør-Gjæslingan fremdeles et levende fiskevær og var i perioden 1900–1930 på sitt mest utbygde. Det fantes da rundt nitti rorbuer, de fleste av øyene hadde bebyggelse og det var fire hushold som bodde fast på øyene. Videre fantes trandamperi, posthus, sykestue og telegraf.

Opprinnelig fantes ingen forbindelse mellom øyene. Dette kom til under andre verdenskrig, da det ble bygget molo mellom Store Langøy, Lille Langøy, Lyngnesholmen og Nakken. I tillegg fantes ikke elektrisitet før i 1962, sanitærforholdene var mangelfulle og der var dårlig tilgang på vann. Dette gjorde at tuberkulose og andre sykdommer blomstret opp på begynnelsen av 1900-tallet. I tidligere tider ble ikke ferskvann og varme skaffet med kran og ovner, folk på fiskeværet måtte finne andre metoder. Den første brønnen på været kom ikke før i 1905, innbyggerne i fiskeværet måtte derfor hente vann på naboøya, som fikk brønn noe tidligere. Det var også vanlig å smelte snø og hente vann fra dammer og pytter på øyene. Mesteparten av brenselet ble fraktet i båter fra fastlandet. Det ble også brukt torv som ble tatt fra myren, og det var mulig å få tak i drivved fra havet.

Rundt 1918 var elleve av øyene på Sør-Gjæslingan bebygd. I dag finnes bare bebyggelse på fem av øyene. Det er i all hovedsak rorbuene som er forsvunnet. Trandamperiene, guanolageret, noen uthus og sjåer er også forsvunnet. Av de 90 rorbuene, er det bare tjue igjen. Bare syv av disse kan kalles rorbuer ut fra den funksjonen de har i dag. At så mye av bygningsmassen er gått tapt har flere årsaker. Utover i 1920- og 30-årene ble det dårlige fiskeår og påfølgende nedgang i skreifisket. Dette førte videre til moderat bygging av rorbuer. Etter krigen har det vært svært begrenset nybygging på Sør-Gjæslingan.

Sør-Gjæslingan hadde et dynamisk væreiersystem, der fiskerne ikke var forplikta til å selge fangsten til væreier og fikk føre opp sine egne rorbuer. Samtidig skjedde teknologiske endringer utover 1900-tallet, som gjorde båtene større og mer mobile. En ble da ikke så avhengig av fiskevær og rorbuer, siden en kunne sove i båten. Det kan dermed tenkes at fiskere som hadde ført opp egne rorbuer etter hvert tok dem ned, for å bruke materialene til annet, som for eksempel bygging av hus på fastlandet.

Havråtunet  · Neiden  · Utstein  · Kongsberg Sølvverk  · Sogndalstrand  · Birkelunden  · Sør-Gjæslingan

Richland Township (Clinton County, Ohio)

December 29th, 2017

Richland Township ist eines von 13 Townships des Clinton Countys im US-Bundesstaat Ohio. Nach der Volkszählung im Jahr 2000 waren hier 3758 Einwohner registriert belt running.

Richland Township liegt im äußersten Nordosten des Clinton Countys im mittleren Südwesten von Ohio und grenzt im Uhrzeigersinn an die Townships: Jasper Township im Fayette County, Concord Township (Fayette County), Wayne Township, Green Township, Union Township und Wilson Township.

Richland Township wurde am 6. April 1810 gebildet und war eines der drei Original-Townships des Countys best handheld running bottle. Am 13. August 1813 wurden die Grenzen neu gezogen und das Green Township daraus gebildet, sowie ein Teil des Union Townships. Am 15. Juli 1817 wurde aus einem weiteren Teil das Liberty Township, im März 1837 das Wayne Township und im August 1850 das Wislon Township aus dem ehemaligen Richland Township gebildet.

Das Township wird durch ein Board of Trustees, bestehend aus drei gewählten Mitgliedern, verwaltet. Zwei Personen werden jeweils im Jahr nach der Präsidentschaftswahl gewählt und eine jeweils im Jahr davor usa football jersey. Die Amtszeit dauert in der Regel vier Jahre und beginnt jeweils am 1. Januar. Daneben gibt es noch einen Township Clerk (zuständig für Finanzen und Budget), der ebenfalls im Jahr vor der Präsidentschaftswahl auf eine vierjährige Amtszeit gewählt wird. Dessen Amtszeit beginnt jeweils am 1. April.

Adams | Chester&nbsp plastic water bottles;| Clark | Green | Jefferson | Liberty | Marion | Richland | Union | Vernon | Washington | Wayne | Wilson

Albiano

December 28th, 2017

Albiano (deutsch veraltet: Albian) ist eine italienische Gemeinde mit 1473 Einwohnern (Stand 31. Dezember 2016) in der italienischen Provinz Trient (Region Trentino-Südtirol). Ihre Fläche beträgt 9,0 km².

Albiano besteht aus folgenden Ortsteilen Barco di Sopra und Barco di Sotto.

Albiano besteht aus ungefähr 537 Haushalten. Den Zahlen den zehnjährlichen Volkszählung des ISTAT zufolge, stieg die Einwohnerzahl im Zeitraum 1991–2001 um 3,4 %.

Die Gemeinde liegt etwa 644 m über dem Meeresspiegel.

Albiano grenzt an folgende Gemeinden: Giovo rug shaver, Cembra Lisignago, Lona-Lases, Trient, Fornace und Civezzano.

Ala | Albiano | Aldeno | Altavalle | Altopiano della Vigolana | Amblar-Don | Andalo | Arco | Avio | Baselga di Pinè | Bedollo | Besenello | Bieno | Bleggio Superiore | Bocenago | Bondone | Borgo Chiese | Borgo Lares | Borgo Valsugana | Brentonico | Bresimo | Brez | Caderzone Terme | Cagnò | Calceranica al Lago | Caldes | Caldonazzo | Calliano | Campitello di Fassa | Campodenno | Canal San Bovo | Canazei | Capriana | Carano | Carisolo | Carzano | Castel Condino | Castel Ivano | Castelfondo | Castello Tesino | Castello-Molina di Fiemme | Castelnuovo | Cavalese | Cavareno | Cavedago | Cavedine | Cavizzana | Cembra Lisignago | Cimone | Cinte Tesino | Cis | Civezzano | Cles | Cloz | Comano Terme | Commezzadura | Contà | Croviana | Daiano | Dambel | Denno | Dimaro Folgarida | Drena | Dro | Faedo | Fai della Paganella | Fiavè | Florutz | Folgaria | Fondo | Fornace | Garniga Terme&nbsp small waist pack;| Gereut | Giovo | Giustino | Grigno | Imer | Isera | Lavarone | Lavis | Ledro | Levico Terme | Livo | Lona-Lases | Lusern | Madruzzo | Malosco | Malè | Massimeno | Mazzin | Mezzana | Mezzano | Mezzocorona | Mezzolombardo | Moena | Molveno | Mori | Nago-Torbole | Nave San Rocco | Nogaredo | Nomi | Novaledo | Ospedaletto | Ossana | Palù del Fersina | Panchià | Peio | Pellizzano | Pelugo | Pergine Valsugana | Pieve Tesino | Pieve di Bono-Prezzo | Pinzolo | Pomarolo | Porte di Rendena | Pozza di Fassa | Predaia | Predazzo | Primiero San Martino di Castrozza | Rabbi | Revò | Riva del Garda | Romallo | Romeno | Roncegno&nbsp furniture shaver;| Ronchi Valsugana | Ronzo-Chienis | Ronzone | Rovereto | Roverè della Luna | Ruffrè-Mendola&nbsp sports waist pack;| Rumo | Sagron Mis | Samone | San Lorenzo Dorsino | San Michele all’Adige | Sant’Orsola Terme | Sanzeno | Sarnonico | Scurelle | Segonzano | Sella Giudicarie | Sfruz | Soraga | Sover | Spiazzo | Spormaggiore | Sporminore | Stenico | Storo | Strembo | Telve | Telve di Sopra | Tenna | Tenno | Terragnolo | Terzolas | Tesero | Tione di Trento | Ton | Torcegno | Trambileno | Tre Ville | Trient | Valdaone | Valfloriana | Vallarsa | Vallelaghi | Varena | Vermiglio | Vignola-Falesina | Vigo di Fassa | Villa Lagarina | Ville d’Anaunia | Volano | Zambana | Ziano di Fiemme

Monastero di Santa Brigida (Tallinn)

December 28th, 2017

Coordinate:

L’ex Monastero di Santa Brigida electric toothpaste dispenser, (in estone: Pirita klooster), è un edificio gotico, dedicato a Brigida di Svezia, che si trova a Pirita, uno dei distretti periferici e meno popolosi di Tallinn, in Estonia.

Fu costruito nel primo Quattrocento (1407) da alcuni mercanti facoltosi, appartenenti all’ordine dei Cavalieri Portaspada, molti dei quali divenuti successivamente monaci del monastero.

Dell’antico monastero rimangono le rovine del timpano o frontone gotico, alto 35 metri e le mura perimetrali. Il resto venne distrutto in un incendio da Ivan il Terribile buy classic football shirts, durante la guerra di Livonia, nel 1577.

Nel XVII secolo spain football shirt, di fronte alla chiesa si sviluppò il cimitero dei contadini, e vi sono popolari leggende estoni che narrano l’esistenza di passaggi sotterranei segreti che collegherebbero il monastero alla città.

Nel 1996 è stato concesso allo suore brigidine il diritto di far ritorno presso il monastero e di riprendere le loro attività religiose, in una nuova sede adiacente ai resti dell’antico edificio.

Altri progetti

Djebel Bou Akkouz

December 27th, 2017

Djebel Bou Akkouz är ett berg i Algeriet

United States Away YEDLIN 2 Jerseys

United States Away YEDLIN 2 Jerseys

BUY NOW

$266.58
$31.99

. Det ligger i provinsen Souk Ahras, i den nordöstra delen av landet, 500 km öster om huvudstaden Alger. Toppen på Djebel Bou Akkouz är 919 meter över havet.

Terrängen runt Djebel Bou Akkouz är huvudsakligen kuperad, men åt sydost är den platt. Den högsta punkten i närheten är 1 040 meter över havet, 1,0 km nordost om Djebel Bou Akkouz. Runt Djebel Bou Akkouz är det ganska tätbefolkat, med 108 invånare per kvadratkilometer. Trakten runt Djebel Bou Akkouz består till största delen av jordbruksmark. I trakten runt Djebel Bou Akkouz finns ovanligt många namngivna vattenkällor.

Ett kallt stäppklimat råder i trakten nathan running backpack. Årsmedeltemperaturen i trakten är 19 °C. Den varmaste månaden är juli, då medeltemperaturen är 31 °C x paste toothpaste dispenser, och den kallaste är januari, med 8 °C. Genomsnittlig årsnederbörd är 779 millimeter. Den regnigaste månaden är februari glass bottles with lids for drinking, med i genomsnitt 117 mm nederbörd, och den torraste är juni, med 9 mm nederbörd.

Feri Lainšček

December 27th, 2017

Feri Lainšček (Dolenci, 5 ottobre 1959) è uno scrittore, poeta e sceneggiatore sloveno cool soccer t shirt designs.

Il suo nome di battesimo è Franc Lainšček ed è nato nel villaggio di Dolenci presso Šalovci nella Slovenia nord-orientale, che a quel tempo faceva parte della Repubblica Socialista Federale di Jugoslavia waist pack water bottle holder. Ha studiato giornalismo all’Università di Lubiana steel thermos flask. Negli anni ottanta ha lavorato come speaker dell’emittente radiofonica statale Radio Ljubljana. Dagli anni novanta vive a Murska Sobota nella regione del Prekmurje, in cui è nato.

Nel 2007 ha scritto la sceneggiatura del film Petelinji zajtrk (“La colazione del gallo”) di Marko Nabersnik, il film di maggior successo nella storia del cinema sloveno, che si basa su uno dei romanzi di Lainšček. In Italia Beit casa editrice ha tradotto La ragazza della Mura

Alle elezioni politiche del 2008, Lainšček si è presentato nelle liste del partito social-liberale Zares.

Altri progetti

Færøysk landbruk

December 27th, 2017

Færøysk landbruk er en viktig del av Færøyenes historie og kultur. Færøyene var frem til 1900-tallet et fiskerbondesamfunn med en blandet selvforsyningsøkonomi. Det var vanlig å drive kombinasjonsbruk med saue- og krøtterhold samt korn- og gressdyrking på den ene siden, samt kystfiske insulated water container, hvalfangst og fuglefangst på den andre. Hjemmebaserte håndverk var også vanlig. Fra slutten av 1800-tallet gikk Færøyene gradvis over til å industrialisere fisket og profesjonalisere de ulike næringsveiene, også landbruket.

Fra 20. oktober til 15. mai åpnes innmarken, slik at sauer og andre husdyr kan beite på årets siste gress og det første om våren, samtidig som at innmarken blir holdt ved like running phone holder. Innmarken brukes ofte til beitemark for husdyr i vinterhalvåret, og som potetjord i sommerhalvåret.

På Færøyene dyrket man tidligere bygg og endel roer kun til eget forbruk. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble det også vanlig å dyrke poteter. Dyrehold, fiskeri, hval- og fuglefangst var de viktigste måtene å skaffe mat på. Man brukte sjeldent hestene som trekkdyr, men mest som lastdyr når det skulle hentes torv, eller når man skulle på fjellet for å fange sauer. På fjellene gikk sauene, og her slo man også gress til vinterfôr for dyrene.

Sauene ble holdt for både ullen og kjøttets skyld, derav den kjente færøyske frasen «Seyða ull er Føroya gull» («Sauens ull er Færøyenes gull»). Ullen har vært en svært viktig handelsvare for Færøyene, og myntfunn viser at færøyingene har solgt ullprodukter til Norden og det øvrige Europa allerede på 1000-tallet (se Fårebrevet). Denne handelen ble imidlertid ivaretatt av kjøpmann fra Bergen, Nederland og Hansaforbundet fra 1200-tallet, da den færøyske monopolhandelen ble innført.

Fiskeri og sjøfart gav også fisk til grytene og inntekter til husholdningene. Færøysk hvalfangst (grindadráp) var og er et viktig supplement til husholdningen, og det har også forekommet noe selfangst. Man samlet også inn sjøfuglegg og fanget fugler på de steile klippeveggene.

Fra gammelt av har jorden på Færøyene vært inndelt i odelsjord (oðalsjørð) og kongsjord (kongsjørð). Man skiller også mellom innmark (bøur) og utmark (hagi), som er henholdsvis privat eiendom og felleseie for hele bygda. Det er derfor også innmarken som er enten odels- eller kongsjord. Innmarken ligger ved bygda, som den også ofte omkranser, mens utmarken var og er ukultivert og brukes til beitemark for hovedsakelig sauer.

Odelsjorden var eid av og gikk i arv mellom bøndene. En form for odelsrett gjorde at jorden ofte ble delt opp i små parseller mellom arveberettigede søsken. Dette har ført til kompliserte og uryddige eiendomsforhold opp gjennom historien. Kongsjorden var imidlertid statlig eiendom, og kongsbonden hadde kun bruksretten til jorden. Ifølge tradisjonen hadde den eldste sønnen rett til å følge sin far i kontraktforholdet, og da jorden ikke kunne oppdeles, var en kongsbonde bedre stilt enn en odelsbonde. I 1956 overtok Lagtinget kongsjorden, som nå kalles lagtingsjord, og må i motsetning til tidligere selges.

Kjøttproduksjonen dekker i dag om lag 40 % av færøyingenes kjøttforbruk, herav 300 tonn sauekjøtt, 100 tonn oksekjøtt og 100 tonn svinekjøtt årlig. Sauebestanden er på ca. 70 000 dyr, og det slaktes årlig ca. 40 000 lam. Mest sau holdes på Eysturoy, etterfulgt av Streymoy, Suðuroy (med Lítla Dímun), Sandoy og Vágar. Det færøyske landbruket er i dag fullt modernisert, med melkeproduksjon som viktigste inntektskilde, og av melkeprodukter importeres kun ost.

Politisk tilfaller landbrukssaker Fiskeridepartementet fra 1998, og tilfalt tidligere Landbruksdepartementet.

Alkoholforbudet · Amtmenn · Bankkrisen på 1990-tallet · Den andre verdenskrig · Den første verdenskrig · Færøernes Kommando · Færøyingesaga · Fårebrevet · Hundebrevet · Julemøtet · Klaksvíkstriden · Lagtinget · Lagtingsformenn · Monarker · Politiske partier · Regjeringen  · Riksombudsmenn · Statsministre · Tidslinje · Utenriks- og sikkerhetspolitikk · Valg

Bosetninger · Elver · Fjell · Fjorder · Flora · Fauna · Fugler · Færøyinger · Geologi · Innsjøer · Kommuner · Pattedyr · Språk · Øyer

Energi · Fiskeri · Fuglefangst · Grindhvalfangst · Gruvedrift · Havbruk · Landbruk · Telefoni · Valuta&nbsp stainless water bottle;· Veitunneler

Film · Flagg · Flaggdager · Fotball · Frimerker · Juleskikker · Kirkehistorie · Kirker · Kunst · Litteratur · Mat · Musikk · Nasjonalsang · Ólavsøka · Riksvåpen

Braakman

December 27th, 2017

Il Braakman è un’ex-baia nei Paesi Bassi, già facente parte della foce della Schelda occidentale, nella Zelanda, in prossimità dei villaggi di Biervliet e Hoek, nella municipalità di Terneuzen.

Il Braakman si formò nel 1375 a causa di una inondazione e si ampliò per una serie di altre inondazioni succedutesi tra il XIV e il XV secolo, in particolare quelle del 1404 e del 1421 safest stainless steel water bottle. A causa di queste e altre inondazioni, sia antecedenti che successive, che si susseguirono nella stessa zona, tra il XIII e il XVII secolo 7on7 football uniforms, una quindicina di villaggi e l’isola di Wulpen furono spazzati via.

Nel tempo, il Braakman formò una barriera naturale tra la parte orientale e la parte occidentale delle Fiandre zelandesi, offrendo un accesso ai porti di Assenede youth football uniform set, Philippine, Axel e Sas van Gent.

A partire dal XIX secolo e fino agli inizi del XX sulle due sponde del Braakman furono bonificati attraverso il prosciugamento di polder una superficie di circa 3000 ettari. Questo fu possibile anche grazie, oltre al pompaggio delle acque, alla costruzione, nel 1920, di una diga.

Nell’estate del 1952 il Braakman fu completamente chiuso, riducendo la linea di costa da 28 km a 2,7 km. Durante l’Inondazione causata dal mare del Nord nel 1953 la diga resistette impedendo alle acque di inondare le campagne circostanti.

Successivamente, altri territori furono bonificati. Fu creato uno dei più giovani polder della Zelanda, il polder Braakman avente una superficie di 1525 ettari. Una grande porzione dell’area, circa 910 ettari è stata utilizzata per l’agricoltura, ma, l’obiettivo principale della creazione del polder waterproof cellphone cases, è stato l’accorciamento della costa. Circa 410 ettari, composti da terreni sabbiosi, sono stati lasciati ad ambiente naturale e area ricreativa. Altri 205 ettari sono stati lasciati come acque ed è ciò che rimane oggi della baia. L’imboccatura della baia, rimasta fuori dalle bonifiche, è stata trasformata in un porto, il Braakmanhaven a servizio delle industrie locali.

Tra il 1954 e il 1957 sono stati piantati 200 ettari a bosco. Qualche anno più tardi, furono piantati 300 ettari aggiuntivi di bosco. L’area presenta une grande varietà di alberi, di prati e di stagni. Sono inoltre presenti sentieri per trekking e piste ciclabili. La parte più antica è situata a sud del polder. La parte settentrionale è invece più recente, ed è sistemato ad ambiente naturale e destinato a riserva naturale. A partire dal 2011 una fattoria è stata destinata all’accoglienza dei visitatori.

Le specie vegetali presenti nella zona sono in dettaglio: la parnassia, il salice rampante, elleborina palustre, orchide incarnata in diverse sottospecie e la listera. Gli uccelli comuni nell’area sono: l’allodola, la pispola, la cutrettola, la marzaiola, la moretta, la pittima reale, la pavoncella e la pettegola.

Brenda Frese

December 27th, 2017

Brenda Sue Frese (born April 30, 1970) is an American women’s basketball head coach and former player. Since 2002, she has served as the head coach of the University of Maryland women’s basketball team. In her fourth year as head coach, she won the 2006 Women’s National Championship. She won the 2009 ACC Regular Season and Tournament Championships – the women’s first ACC Championship since 1989. She won another ACC Championship in 2012 and reached another Final Four in 2014. Maryland moved to the Big Ten for the 2014–15 season and Frese led the Terrapins to an undefeated 18–0 conference record and a Big Ten Regular Season Championship in their first year in the Big Ten. She was voted AP National Coach of the Year in 2002, ACC Coach of the Year in 2013, Big Ten Coach of the Year in both 2002 and 2015, and MAC Coach of the Year in 2000. At Maryland, she’s coached four ACC Players of the Year and four ACC Freshmen of the Year.

Brenda Frese is the daughter of Bill and Donna Frese. She has five siblings: Deb, Cindy, Marsha, Stacy, and Jeff. She attended Washington High School in Cedar Rapids, Iowa. While in high school, Frese played on the basketball and volleyball teams for four years, as well as the track and softball teams for one year. She was a four-year basketball letterwinner, an Honorable Mention All-American and Iowa state champion in 1988, and an all-state and all-metro player from 1986 to 1988.

Frese attended the University of Arizona as an undergraduate student. From 1989 until 1993 she played three seasons for the varsity basketball team. In 1989, she was selected for a Pac-10 tour of West Germany. Frese graduated from the university with a Bachelor of Arts in Communications in 1993. In 1995, she graduated from Kent State University with a master’s degree in Athletic Administration.

While injured as a player at the University of Arizona, Brenda Frese volunteered as an assistant coach at Pima Community College in Tucson, Arizona. Upon graduation, she immediately began pursuing a career in coaching, driving across the country to attend an NCAA Final Four and working various basketball camps. Frese’s career officially started in 1994 as an assistant coach at Kent State and Iowa State and then spent three years as head coach at Ball State and Minnesota. In her very first game as a head coach, Frese led Ball State to an upset win over Minnesota. Less than two years later, Minnesota hired Frese as their new head coach. During her 2001–02 season at Minnesota, she led a one-year turnaround of 8–20 to 22–8, one of the biggest in NCAA history. Minnesota made it to the 2nd round of the NCAA Championship that year, and Frese was named the AP National Coach of the Year for 2002. Minnesota’s fan base quickly grew and the team was able to make a move to start playing its games in the same arena as the men’s team. After turning around the Minnesota program, Frese became a sought after coach and drew interest from Maryland, Ohio State and Florida. Maryland Athletic Director Debbie Yow sealed the deal the night of the 2002 Men’s NCAA Basketball Championship game, in which Maryland defeated Indiana for the national championship.

Frese was awarded the US Basketball Writers Association (USBWA) Coach of the Year award in 2002.

When Frese arrived at Maryland prior to the 2002–03 season, she brought with her the buzz of a rising star in the women’s hoops coaching world, as well as a remarkable recruiting acumen. Her first highly coveted recruits, Shay Doron and Kalika France, marked the beginning of an ever-expanding stream of blue-chip talent choosing to take their talents to College Park.

Despite winning only 10 games in her first season, Frese, the 2002 AP National Coach of the Year, has quickly returned Maryland to national prominence. As of the end of the 2012–13 season, Frese has guided Maryland to an overall record of 278–94 (.750) including nine NCAA tournament berths, nine consecutive 20-win seasons, six 25+ win seasons, four 30+ win seasons, four Elite Eights, the program’s fourth NCAA Final Four appearance and the 2006 NCAA Women’s Basketball National Championship. Maryland received its first-ever No. 1 preseason national ranking in 2006–07. The Terps remained in the top spot in the polls for 10-consecutive weeks. Frese led Maryland to the 2008–09 ACC regular season and 2009 ACC Tournament championships, as well as the 2012 ACC Tournament championship.

Player-wise, all seniors to play for Frese at Maryland have graduated. Frese’s high octane Maryland program has also produced six “Top Ten” WNBA Draft Picks- Crystal Langhorne (2008), Laura Harper (2008), Marissa Coleman (2009), Kristi Toliver (2009), Tianna Hawkins (2012) and Alyssa Thomas (2014). Shay Doron was a 2nd round pick in the 2007 WNBA Draft- a remarkable accomplishment considering her final two college choices were Harvard and an at the time rebuilding Maryland program. Lynetta Kizer and Anjale Barrett were selected in the 2012 WNBA Draft.

Frese coached Maryland’s Terrapins to a 34–4 record during the 2006 season. The team finished the season by winning the 2006 NCAA Women’s Division I Basketball Tournament. In the final game, Maryland’s Kristi Toliver tied the game with a jump shot over center Alison Bales with six seconds left, forcing Duke into overtime, and eventually led Maryland to a win by a score of 78–75. She is the fifth youngest women’s coach to win a national championship.

In October 2006, Frese and writer Chris King released a book chronicling the Terrapins’ rise to their 2006 championship win entitled Overtime Is Our Time. The 200-page book, published by Terrapin State Publishing, earned acclaim by national TV basketball analyst Debbie Antonelli.

The Terp women were ranked #1 in major preseason polls entering the 2006–07 season, a first for the program. They were also set to debut star Tennessee transfer Sa’de Wiley-Gatewood, who was unfortunately limited by tendinitis in both knees but still contributed on and off the court. The team, however, did not deliver a performance as stirring or convincing as in their championship year; they went 0–3 in the regular season against ACC rivals North Carolina and Duke, were eliminated by the Tar Heels in the ACC Tournament and were upset in the NCAA Tournament’s round of 32 by Ole Miss. Maryland had beaten Ole Miss decisively during the regular season at a tournament in the Bahamas.

Maryland spent much of the 2007–08 season ranked among the nation’s top five teams and finished the season 33–4. The Terps advanced to the NCAA’s Elite Eight, where they lost an entertaining, high-scoring affair to Stanford, 98–87. During the season, Coach Frese gave birth to twin boys- Markus William Thomas and Tyler Joseph Thomas- on February 17, 2008. That same day, Maryland won on the road at Duke, 76–69, giving Maryland a sweep of the regular season series. Maryland won the preseason WNIT, defeating LSU in the championship game, 75–62. Kristi Toliver won the Nancy Lieberman Award, which is given annually to the nation’s top point guard. Crystal Langhorne was voted ACC Player of the Year. Both Langhorne and Toliver were named State Farm All-Americans. Langhorne and fellow senior Laura Harper were top 10 picks in the WNBA Draft.

In 2008–09, after losing five seniors and dropping the season opener at Texas Christian University, Frese was able to coach the team to both the ACC Regular Season and Tournament championships, as well as an NCAA Elite Eight appearance and 31–5 record. Kristi Toliver was named ACC Player of the Year, Marissa Coleman won ACC Tournament MVP and freshman Lynetta Kizer won ACC Rookie of the Year. Coleman and Toliver were selected #2 and #3, respectively, overall in the ’09 WNBA Draft.

In 2010–11, Maryland bounced back from a year’s absence from the NCAA Tournament with a fourth-place finish in the ACC regular season. The team had no seniors on its roster. Alyssa Thomas earned seven ACC Rookie of the Week honors and won ACC Rookie of the Year. Four freshmen under Frese have won the ACC’s Rookie of the Year award (Langhorne, Coleman, Kizer and Thomas). Lynetta Kizer and Alyssa Thomas earned 2nd team All-ACC honors.

Frese was previously married to Steven Oldfield from 1998 to 2002 and was known as Brenda Oldfield at the time.

Frese married Mark Thomas in 2005. In the 2007 offseason, Frese learned she was pregnant with twins. She gave birth to sons Markus William and Tyler Joseph on February 17, 2008. Her youngest son was diagnosed with leukemia (ALL) on September 28, 2010.

Frese’s sister Marsha Frese is also a college basketball coach, having worked under Brenda Frese as an assistant at Ball State, Minnesota, and Maryland. In 2012, Marsha Frese became head coach at UMKC.

These assistant coaches or players under Frese later became head coaches:

      Postseason invitational champion  
      Conference regular season champion       &nbsp best running fanny pack; Conference regular season and conference tournament champion
      Division regular season champion       Division regular season and conference tournament champion
      Conference tournament champion

2016 fashion trends

MCM Rucksack | Kelme Outlet | maje dresses outlet| maje dresses for sale

kelme paul frank outlet new balance outlet bogner outlet le coq sportif outlet shopping online dresses grocery shopping online clothes shopping online